Tony Fadell har flere bevis for denne filosofien enn noen annen i live. iPoden ble lansert med én funksjon: å spille musikk. Ingen FM-radio, ingen stemmeopptaker, ingen trådløs synkronisering. Apples styre ville ha alt sammen. Jobs og Fadell drepte hver eneste en. iPod solgte 100 millioner enheter på seks år. Nest-termostaten ble levert med en skjerm som kun viste temperaturen. Honeywells konkurrerende termostater hadde 12 knapper og 6 menyskjermer. Nest hadde en enkelt roterende skive. Google kjøpte selskapet for 3,2 milliarder dollar. "Hvis du ikke kan forklare hvorfor det betyr noe, sendes det ikke" høres ut som en klisje helt til du innser hva det faktisk krever. Det krever at en prosjektleder går inn i et rom hvor en ingeniør har brukt tre uker på å bygge noe og sier «dette legger til kompleksitet uten å løse problemet, vi kutter det.» Den samtalen ødelegger de fleste prosjektledere. De sender som standard alt fordi det å si ja er gratis, og nei koster politisk kapital. Grunnen til at de fleste produkter føles oppblåste, er fordi det å si ja er den veien med minst motstand. Ingen blir sparket for å legge til en funksjon. Folk får sparken for å ha drept en som en visepresident ønsket. Fadells Nest-regel tvinger frem motsatt insentivstruktur. Bevisbyrden ligger på funksjonen, ikke på personen som klipper den. Den ene inversjonen endrer alt ved hvordan et lag prioriterer. De fleste prosjektledere behandler veikartet som en gjøremålsliste. De beste prosjektlederne behandler det som et mordforum. Hver gjenstand er skyldig inntil det motsatte er bevist. Det er selve jobben.