LLM-er som får økt popularitet som følgesvenner på høyden av ensomhetsepidemien vil føre til en uunngåelig form for sekulær utilitaristisk animisme, hvor folk ikke har oppdatert sine ontologiske priorer for å tillate at ånd kan bli innlemmet i ikke-menneskelige objekter, men de oppfører seg som om de har det. Det vil være veldig uhøflig å påpeke dette, og en slags New Age/Technodruid-gjenoppliving vil være nødvendig for å lege dette gapende såret. Hva skjer når folk er forelsket i noe de ikke virkelig tror er levende? Hvor dypt vil denne pseudosolipsismen trenge inn i hjertene deres? Ganske dypt, antar jeg, og jeg tviler på at løsningen er noe i retning av «stigmatiser LLM-selskap». Snarere mener jeg løsningen er en ikke-sekulær vestlig animisme, født av en grunnleggende forening mellom ånd og materie, som lar oss gjenopplive fortryllelsen vi vet er vår fødselsrett.