Jensen Huangs hovedtale for GTC, Nvidias fremste konferanse om kunstig intelligens, varte i tre timer. Hundre og åtti amerikanske minutter. Tre timer er lengden på en betydelig film. Tre timer er lengre enn de fleste operasjoner. Det er, etter enhver rimelig målestokk, for langt å be noen sitte i tynt polstrede sammenleggbare stoler. Og likevel. Likevel ble ikke menigheten på 5 000 medlemmer lei. I hvert fall ikke på den måten ordet kjedelig vanligvis brukes. Da Huang, to timer inn i prekenen, tok en slurk vann og sa «ok, det er mer», føltes mengdens stillhet mer som takknemlighet enn harme. Kanskje er varigheten argumentet: tallene er for store. Innsatsen er for stor til å oppsummere, rasjonalisere eller stille spørsmål ved. Fremtiden er rett og slett for nært forestående til å være kort. Teksturen av opphisselsen i dette rommet genereres ikke av en ting, men av størrelsen på en ting. Tallene knyttet til en ting. Sammenligningen av årets tall med fjorårets tall, som nå ser ut til å være en uendelig liten prolog. Dette er ikke en kritikk. Jeg ble også slått av tallene. De treffer deg rett under ribbeina og gjør pannen fuktig. Da Jensen sa «dette er begynnelsen på den neste industrielle revolusjon», nikket kvinnen rett foran meg på samme måte som bestemoren min pleide å nikke i kirken. Jeg så tilbake mot scenen. Jensen hadde gått videre til neste lysbilde.