OBAA er en feberdrøm hvor alle slags utmattede troper påtvinges det nåværende politiske øyeblikket uten å kunne gi noen narrativ sammenheng. Sett ironisk, som en desorienterende spasme i etterkrigstidens liberale ideologiske orden som peker mot dens sammenbrudd og nært forestående aldring, er filmen effektiv. Jeg syntes det hadde en nesten elegisk kvalitet, og at det var kjærlig overfor en tidligere dominerende type kulturelt program, som nå er nær ved å bli formelt avviklet.